Dagene er alle like. Like tomme, like meningsløse. Venter bare på noe som aldri skjer. Venter.
Dagene går i loop. Umulig å vite hvor den ene sluttet og den andre startet. Glidende overganger, raske vendinger. Dagene jeg har fått tildelt er bortkastet på meg. Vet om mange som fortjener dem mer.
Likevel er det jeg som må sløse dem vekk. Dagene. En etter en. Sakte, sakte og alt for raskt.
Lukker øynene før jeg griper hånda hans. Holder hardt og slipper ikke før jeg absolutt må. Han hviler hodet på hjertet mitt. Vi er stille veldig lenge før han rufser meg i håret og legger seg på siden. Hva skal vi gjøre nå? Han ser på meg og smiler. Jeg kysser ham før jeg trekker på skuldrene. Hva tror du? Spør jeg. Pule, svarer han før han kysser meg tilbake.
Vinden river i det åpne vinduet på den ene siden av rommet og i ventilen på den andre. Jeg har plukket opp et sår på armen og tørker vekk blodet med den hvite t-skjorta. Jeg skjønner ikke hva han vil med meg, er for feig til å spørre. (Dessuten livredd for at han bruker det som unnskyldning til å dra.) Mellom hver gang vi møtes i varme klemmer, våte kyss og alt det der ligger jeg stille i senga. Helst med lyset av. Lyver, lyver og lyver.
Men snart er det vår, og med våren kommer lyset.
Nøyaktig et døgn etter at jeg sovnet i armene hans sitter jeg alene og gråtende i mørket. Store snøflak daler sakte og dekker alt i to sekunder før de smelter. Kan ikke kontrollere de tårene som renner lydløst ned i skjerfet mitt. Vet ikke nøyaktig hvor de kommer fra, men klarer ikke holde dem der inne. Presser seg ut. Ødelegger sminken. Ødelegger kvelden min. Jeg venter på svar, men han drikker og leter etter andre så jeg venter forgjeves. Det knyter seg i magen. Sjalusien bobler side om side med usikkerheten og den uendelige tomheten. Jeg vil så gjerne bli enda bedre kjent med ham, men samtidig er jeg livredd for at han skal bli kjent med meg og få enda flere grunner til å ikke like meg. Flere grunner til å velge en av alle de andre. (Det hele føyer seg inn på den alt for lange lista over alt som er håpløst.)
Ventetiden er verst. Når han forteller om alle de andre jentene vet jeg jo noe. Nå løper fanasien løpsk. Det ene scenarioet verre enn det andre. Ingen ender med at han svarer i kveld. Så jeg får prøve å tenke på gårdagen, alle timene det kun var oss. Selv om det kjennes ut som om de kun varte like lenge som snøflakenes liv på bakken.
Vel, jeg stryker i alt. F i stå opp om morgenen. F i le oppriktig. F i hold løfter. F i forsøk. F i livet.
Men den er en ny dag i morgen, selv om den medfører stryk i et fag med faktiske studiepoeng.
Kanskje jeg drister meg til å fortelle ham noe som er sant, når han ligger med ansiktet i halsgropa mi.
Kanskje han bestemmer seg for å slutte å kline med alle andre også. Kanskje. Hvis vi prøver.
Allerede før 2012 er en uke gammel har jeg rukket å svikte meg selv på alle mulige måter. Brutt absolutt alle løfter jeg noen gang har gitt. Jeg spør meg selv om det var verdt det. Trekker bare på skuldrene. Det jeg husker var i det minste gøy. Nei, 70% av det lille som ikke bare er svart gir meg magesmerter.
Alt som skjedde før jeg havnet i armene til han med verdens fineste krøller skulle gjerne vært ugjort. I grunn det som skjedde etter det også. Men det var siste gang. Aller siste gang, denne gangen mener jeg det. Enda mer enn alle de andre gangene jeg har lovt det. Dette var punktum. Æresord...
Jeg er dårlig på å holde løfter, (løgn er mer min greie) men jeg håper at jeg i 2012 skal klare å
hate mindre,
sove mindre,
skuffe mindre,
komme meg over han med krøller og blå øyne,
late som om jeg har litt mer verdighet enn det jeg har,
kline litt mer (eller bare like mye, det holder i massevis),
være litt mer positiv,
lese mer (hovedsaklig pensum),
skjerpe meg
og bli frisk.
Jeg husker hverken januar eller februar. Men antar at jeg brukte det meste av tiden under dyna, hørte på Sivert Høyem og Robyn mens jeg bare ventet på å bli borte. På gode dager lengtet jeg sikkert bare etter å flytte vekk fra det som plutselig var et helvette, gikk på visninger og sendte mail til utleiere. Jeg husker det bare ikke. Men mars husker jeg delvis. Da reiste jeg til et litt sydligere land, der gikk vi blant steinhus og monumenter i et par dager før den kalde hverdagen ventet igjen. Så flyttet vi, endelig. Jeg tror kanskje at mars hadde veldig mange fine dager, i motsetning til veldig mange av månedene før. I april begynte alkoholiseringen igjen. Lite skole, mye annet. Mai var starten på noe nytt. Jeg ble forandret, brått. Uventet. Jeg møtte han med krøllene og de blå øynene som gjorde meg veldig, veldig, veldig glad. (Senere veldig, veldig, veldig ulykkelig.) Veldig mange maikvelder er helt svarte. Jeg tror kanskje det er like greit. Prosjekt selfdestruct var i gang. Virkelig. Juni startet bra. Lys og smilende. Med tynne kjoler og mye latter, og minst like mye vin. Himmelen var blå, gresset grønt og hjertet blodig rødt. Krøller og blå øyne sovnet med armene sine rundt meg, og slapp ikke med det første. Jeg var voldsomt betatt. Da jeg dro brukte jeg all ledig tid til å lengte etter ham, 09876789 km unna. Håpte på at han fremdeles var akkurat der jeg forlot ham. (Spoiler: Han var det. Trodde jeg.) I juli gikk dagene tregt, alt for tregt. Jeg ville være der vi var i juni. Sammen. Jeg våknet alt for tidlig hver dag, og jobbet med noe jeg virkelig hatet. (Har enda mareritt om det.) Så kom alle tårene og mange våkne netter. Men august kom med håp og løfter om noe bedre. Eller bare noe i det hele tatt. Jeg dro tilbake til norges beste studieby med et smell. Først gjorde krøller og blå øyne meg så lykkelig som jeg aldri hadde trodd var mulig, så nesten like trist. Jeg angret mye. Særlig én kveld. En ganske utydelig, men samtidig klar kveld. Smil gjennom tårer, klining i gresset mellom de høyeste blokkene i byen, og til slutt drømmer i armene på en kompis. (Med litt distanse var den egentlig ganske fint, dog upraktisk.) Den følgende uken lå jeg bare til sengs med angst. Men så var han med krøllene der igjen. Og igjen. Så kom den første smellen. September. September, september, september. Alt gikk nedover. Falt av på alle felt. Klemte asfalten mellom konserter og gråt av alt og ingenting. Hele tiden. Noen ganger var han der for å holde meg oppe, andre ganger sparket han meg mens jeg lå nede. Fortsatte å håpe på det beste. Så ham hele tiden, han så vekk. Så var det med ett oktober og jeg traff bunn. Absolutt lavmål. Igjen, og igjen. Later som om jeg ler når jeg gråter. Kom meg knapt ut av sengen. Hater og hater og hater. Vi kysset for siste gang. Han har vunnet 500 kilo selvhat og destruktive tanker, men tropper naturlig nok ikke opp for å hente premien. I november lover jeg å slutte å skuffe, både andre og meg selv. Det er som vanlig tomme løfter. Jeg treffer en som får meg til å le, men han forsvinner like raskt som han dukket opp. Det går litt opp, og veldig mye ned. Langt, langt, langt ned. Og det er mørkt. En natt i desember ligger jeg gråtende under stjernehimmelen. Vi holder hender. Jeg bestemmer meg for at nok er nok. Slak line de siste ukene. Jeg er plutselig en venn rikere, men jeg vet ikke om han er klar over at det er fordi vi skal ligge sammen i begynnelsen av januar (slik at jeg skal få en time eller to uten å hate).
Sånn, 2011 slik jeg husker det akkurat nå. I morgen stemmer det nok ikke. Og ikke i går. Eller for en uke siden.
Forsøker å vaske deg vekk. Fjerner alt som kan minne meg om deg. Legger på nye sengeklær, men lukta di har satt seg fast i puta og siver gjennom og vinner over tøymykneren. Sletter nummeret ditt, alle meldinger, tapte anrop og et par besvarte. Jeg legger vekk den røde kjolen før jeg flytter senga til den andre siden av rommet. Gjør alt jeg klarer. Men du sitter fast, brent inn i det sorte bak øynene, etset inn i minnet.
Savner å våkne av du våkner.
Eller at du tar hånden min.
Savner å dra fingrene gjennom krøllene dine.
Kjenne den varme hunden din bli klam mot min.
Savner deg, og tror jeg trenger deg.
(Om så bare i mangel av en annen,)
